Bjørne"blogg"

(Emilie, Rupert Grint og Sandra. Copyright: Emilie B.)

Denne fredagen hadde "into The White" premiere i Norge, og i den anledning var Rubert Grint i Oslo. En venn av meg, Emilie, fikk intervjue Mr. Grint i forkant av premieren for magasinet MAG og TOPP. Hun fikk han til å holde en Melkesjokolade på bildet, for å bevise hvor "norsk" han har blitt, hehe. 

Filmen i seg selv har fått variert kritikk, til tross for ekstrem mottakelse i pressen. Det har vært ekstremt stor omtale av filmen, men hva var det som gjorde at filmen ikke nådde opp til en femmer/sekser hos alle? Selv har jeg ikke sett filmen, men var i møte med regissøren for filmen tidligere i uken. Han var storfornøyd med resultatet, og følte han hadde tatt vare på de viktigste momentene i historien som er sann. Krigsveteranene har fått sett filmen, og de ga den en sekser på grunn av at den var gjort veldig realistisk. Hva syns du? Burde dette vært en "femmer-film" eller 3'erne og 4'erne fortjent?

Jeg har som sagt ikke fått sett filmen, men gleder meg til å se den. De jeg kjenner som har sett den, skryter den i skyene. Blir spennende å se hva jeg syns selv. 

 
(Regissør Petter)

Onsdag var jeg på innspilling av en reklamefilm for Selvaag Eiendom. De ønsker å promotere sin utleieavdeling på meglerhuset. På bakgrunn av det, hadde de hyret Omni Film til å gjøre reklamefilmen. Trond Atle hadde foto, og Christian hadde regi. Tror det ble en "feelgood"-reklame. Tina og jeg spilte samboere og skulle leie ut leitligheten vår... Konklusjonen på reklamen er at det er for mye stress å gjøre det selv, så det smarteste er å hyre Selvaag til å gjøre jobben.

Vi gjorde unna opptakene rimelig kjappt, og det var en jevn og proff produksjon. Med unntak av én ting, som ikke var kontrollerbart. I utgangspunktet burde problemet vært lyd fra gravemaskiner osv, i og med at settet var på en byggeplass. Likevel var det største problemet KJØKKENVIFTA!! Den laget no helvetes til mye lyd også når den var avslått. Heldigvis gikk det på rundgang, og vi måtte time inn at vi filmet akkurat når "lyden" tok pause...

Tirsdag var det tilbake til Oslo igjen for å jobbe. Traff på masse kjentfolk på flyplassen. Fikk en jobb cancelled da jeg landet, så da var det tid til å sjekke ut Starbucks på Gardermoen. Selv er jeg ikke så stor fan av Starbucks i utgangspunktet, og mener at det er et franchise vi nordmenn har hausa opp til himmelen, etter å ha sett det gjentatte ganger på TV og film. Kaffen på Stockfleth er ti ganger bedre!! I USA er jeg fast kunde på Coffee Bean, som har noe av den beste "kjede-kaffen" du får. Se etter Coffee Bean & Tea Leaf og Pete's Coffee neste gang du er i USA. Styr unna Starbucks! Men tilbake til Starbucks Gardermoen. De hadde fått til en fin og clean café, med masse behagelige sitteplasser, og rolig jazzmusikk i bakgrunn. Jeg kjøpte meg en Frapuchino Mocha, som er litt i det søteste laget...men den holdt Starbucks mål... Terningkast 3... De ansatte var treige, og det tok pokker meg 7 minutt før Frapuchinoen var ferdig.. WAAAYYY TO LOOONG. Har alltid sagt at det som funker på Starbucks er Chai Latte og Soy Latte.. Ellers er resten bare "ok"..  I USA lager de i det minste kaffen på helmelk, men i Norge kjører de lettmelk, noe flere og flere kaffesteder har begynt med. DET ER EN UTING! Alle vet at Capuccino skal lages på HELMELK.. Lettmelk gjør at kaffen blir syrlig i stede for en rund bitterhet. Fordelen med Starbucks er at du alltids kan spørre om å få helmelk i latten din, så du ha valget.. Én ting skal ingen ta fra Starbucks: man vet hva man får.

(var ikke meinga å høres sinna ut altså...) ;)

Uff...det er somregel hardt å stå opp klokka 7 om mårran... men ikke når du vet at du skal jobbe med herlige folk, og ha gjøre akkurat det du elsker å gjøre. Da er det ikke noe problem å komme seg opp og ned i sminken. Våkna faktisk før vekkerklokka, og rakk til og med frokosten på hotellet før det bar ned i sminken.

Så var det rett ut på settet. Skjønte ikke helt hvorfor kostymedesigneren ville ha meg til å gå i så ekstreme klær(tunge, tjukke gensere og bukser), og pelslue... helt fram til jeg gikk ut og fant ut at det var minus 29 grader.. 29 Kuldegrader er ekstremt kaldt!!! Ble kald på beina etter en halvtime, og fikk varmepute i skoen av de herlige kostymejentene. Så var det ut for prøver igjen. Jobba med Christina, som spilte modell og Per Heimly, som spilte seg selv/irriterende reklameregissør. Min rolle var å spille innspillingslederen for "reklamefilmen" i serien. Jan Thomas ankom settet etterhvert, og spilte make-up artist(eller forsåvidt bare seg selv). 

(Per er happy med bildene)

(Klapperen)

Søndag fløy jeg opp til Kautokeino for å være med i en ny, norsk TV serie. Den største satsinga på Barne-tv i NRK's historie, visst nok. På flyet fra Tromsø til Alta havnet jeg tilfeldigvis ved siden av ei søt jente, Christina (populært kalt Liller Gold). Vi kom i snakk, og fant ut at vi begge var på vei til samme sted: Kautokeino og TV-innspillingen.

(Christina- Liller Gold og meg)

Da vi landet ble vi hentet av en av sjåførene fra produksjonen, som kjørte sin gamle bil. Stereoen funka ikke, så vi hørte på radio fra mobilen. Vi syns det var underholdene at hun hadde på seg "typisk samelue" men vi skjønte fort at det var nødvendig, med tanke på hvor kaldt det var. Hun hadde en hysterisk morsom lighterholder montert i bilen, som vi spøkte med.

(Manuell tenning?!?)

Per Heimly var den første som møtte meg på hotellet da vi ankom søndag kveld. Han skulle spille seg selv, som reklameregissør. Vi tok et par drinker, og stakk opp i et konferanserom på hotellet for å se den Oscar-nom. filmen "Tuba Atlantic". Da vi kom opp, satt nesten hele castet og crewet rundt bordet og fulgte med filmen på storskjerm. Da filmen var over, poppet Evy frem med velkomstklem. Ikke nok med det, hun hadde også en velkomstgave: en liten "emergency bottle" med Jägermeister. (alle vet at jeg er svak for Jäger).

(Evy og meg med Jägergaven) =)

Bloggen til Christina: http://lovelyliller.com/

(Jeg er trailerstemmen til den pekende fyren med hatt)

Dubbing er alltid gøy. Alltid litt opp og ned med tanke på arbeidsmengde, men alltid noen småting som må gjøres. Rett før jul var jeg inne og dubbet stemmen til "Once-Ler". Stemmen gjøres opprinnelig av Ed Helms(bedre kjent som tannlegen i The Hangover). Morsomt å prøve å matche en så spesiell stemme. Stemmen skulle brukes på den norske kinotrailern for Lorax- Skogens Vokter, som har kinopremiere i midten/slutten av mars.

Check it out if you want to! =)

Jeg har som nevnt stemmen til Once Ler, som entrer bildet på tiden 01:17"

Her er trailern:

http://www.filmweb.no/film/article241517.ece?show=trailer

Før sommeren i fjor startet, var jeg en snartur innom Hotel Cæsar. Gjorde en "kjapp" rolle med karakteren "Pelle". Jeg spilte "Jobbsøker" og var i jobbintervju med Pelle. Det skulle forestille at vi var tre jobbsøkere som var tatt inn på intervju, hvor den ene var vestkantgutt, den andre en femi/homofilish fyr, og min karakter: noe så kjedelig som "helt vanlig fyr" hehe. Har vært innom Cæsar før, og det er alltid like gøy. Det er TV-produksjon på samlebånd, og det går svært fort i svingene. På vanlig filmproduksjon utgjør én dag med opptak, ca 3-4 minutter på den endelige filmen. Cæsar filmer én episode HVER DAG. Med det i bakhodet, kan vel de fleste si seg enig i at de leverer et bra produkt etter omstendighetene. Jeg kom inn i bygget, satte meg i sminkestolen, og var i studio i løpet av 10 min. Vi kjørte to prøver, for så å kjøre to opptak- før vi hadde "naila" scenen. Altså hadde jeg forlatt bygget innen en halvtime! Det er kjapt det! Selv ser jeg ikke på Cæsar, men fikk et hav av SMS'r etter at showet gikk på lufta.. Dermed fikk jeg fort vite at episoden var sendt. Håper på å få komme tilbake på Cæsar! Flott og proff gjeng å jobbe med.

B

På våren i fjor, slapp Barut albummet Balggis. Jeg var Head of Promotion for utgivelsen, og arrangement koordinator for slippeventen, som ble arrangert på Hurtigruta i Tromsø.  I utgangspunktet hadde jeg ikke helt trua på at vi ville få noe særlig oppmerksomhet i pressen. Fikk nemlig et par "bitch slaps" da jeg snakket med enkelte journalister angående utgivelsen og eventen. Til tross dette, pushet vi og ga ikke opp. På slippeventen hadde vi et stort presseoppbud og eventen som skulle være en minikonsert, ble en gratiskonsert for rundt 100 mennesker. Mari Boine var til stede, og kunne fortelle pressekorpset og alle som var der, at dette var noe av det beste hun hadde hørt. Albummet fikk terningkast 6 av Aftenposten, og det minste som ble rullet på terningen var terningkast 5. Femmern ble rullet av Adresseavisen, Altaposten, Helgeland Arbeiderblad, Nordlys, Harstad tidene osv osv.

Overraskelsen burde vel egentlig ikke vært så stor da vi, for noen uker siden, fikk beskjed om at utgivelsen var nominert i kategorien "åpen klasse" for årets Spellemann. Det ble den likevel, og enda større ble overraskelsen da bandet med Inga Juuso i spissen, fikk tildelt prisen i går. Prisen ble utdelt før selve showet, i Jungeltelegrafen på NRK P2- og gratulasjonene har ikke latt vente på seg.

Selv vil jeg gratulere musikkgeniene bak prosjektet: Frode Fjellheim, Asbjørn Berson, Martin Smidt, Inga Juuso- og alle de andre som har bidratt på platen. Jeg vil også takke Herman Ekle Lund som også bidro på promobiten, både med utsendelser og booking av konsertarena osv. Hele teamet som har jobbet med platen er det bare positivt å si om, noe vi virkelig fant ut på middagen etter slippeventen i vår. 

Med bare 5'ere og 6'ere på terningen, pluss en Spellemannpris kan jeg med hånda på hjertet, trygt anbefale at du sjekker ut musikken. Ja, det er spesielt for dere som ikke har noe særlig kjennskap til joik. Men om du hører gjennom hele plata med hensikt å roe ned den kanskje kaotiske hverdagen, er dette vikelig noe jeg tror du vil like.

Favoritttracket mitt på platen er track nr. 5. en låt som heter: "In ge mun diede"

Spotify : Bárut - Inga Juuso ? Bálggis

Benytter også anledningen til å takke de som har sendt meg og resten av bandet gratulasjonsmail og sms.

Takk=) 

Tenkte å komme med en liten update på hva som har vært på dagsorden dem siste dagene.

Lørdag stakk Brian og jeg på Saddle Ranch. Ingen venner som var på jobb, dermed måtte vi vente ca én time før vi fikk bord. Derfor stakk vi på La Cantina på Sunset i mellomtiden. Der ble det en "liten" Margaritha...

Da vi omsider fikk bord på Saddle Ranch var jeg faktisk litt småbrisen, og munching moodet var slått på. Derfor bestilte vi oss to forretter..... AMERICAN SIZE.. Mac& Cheese og garlic bread... og det andre fatet var bestående av tre minihamburgere, tre ribs, 10 løkringer, 6-7 buffalo wings og sweet potato fries... i tillegg kom all slags dressing. Var så mett da vi dro, at jeg trodde jeg skulle rulle ned trappene.

l

Etter maten vurderte vi Skybar, men endte opp på The Den, en bar rett borti gata. Der var det hæla i taket, og jeg fikk litt feeling på at jeg var i Norge... 

Søndag var det derimot roligdag. Som jeg skreiv i et tidligere innlegg hadde jeg intervju med kanal 7, og etterpå dro Brian og jeg for å plukke opp Julie(norsk venninde som bor i Las Vegas, men er tilbake i LA for å hente flyttelasset). Vi stakk til The Grove og chilla med kaffe på Coffee Bean. Etterpå fant vi ut at det var på tide med en drink, så vi stakk i baren på Cheesecake Factory for å ta en margaritha og noe snacks.

(Amy P. fra Channel 7 og undertegnede)

Som alle har fått med seg, er ikke nyhetene fra Norge noe man gliser av. Det har også amerikanske nyhetskanaler fått med seg. Selv tror jeg at de fleste jeg kjenner skal være i sikkerhet, men jeg kjenner mange som har mistet sine- så jeg sitter vel igjen med den samme tomhetsfølelsen som hele Norge gjør. Jeg har fått fortalt historier fra Utøya, og ikke minst lest statusoppdateringer på Facebook fra folk som faktisk var der. Det finnes bare ett ord som beskriver det, og det er FRYKTELIG. Fortsatt venter jeg på oppdatering angående én venn som skal ha vært på Utøya. Jeg krysser fingra. Forventer det værste, men håper på det beste så klart.

I går ble jeg oppringt av kanal 7. De lurte på om jeg kunne stille til intervju siden jeg er norskamerikaner. Først var jeg litt negativ til det, men researcheren som ringte meg gjorde en bra jobb, og overbeviste meg om at verden burde få høre mest mulig om det tragiske som har skjedd. Dermed ble det ja, og Amy Powel og en fotograf fra Eyewitness News møtte meg ved Runyon Canyon Park. Vi gjorde en live raport først, og de har sendt klippet i hver nyhetssending siden. Utrolig spesielt å se en reporter som var så berørt over situasjonen i Norge. Det å se tårer i øyene til en reporter, er vel en klar message på at harbarkede reportere som er vant med å se død og fordervelse, også har følelser.

Selv tenner jeg et lys for alle de som har gått bort fra vår verden, og selvsagt for alle som fortsatt kjemper for sine liv.